Bambus

I oppkjørselen har vi endelig fått opp litt skjerming.

Fra veien ser man rett inn i hele hagen på framsiden av huset, dette ville vi gjerne gjøre noe med.

Planen har lenge vert en hekk av en eller annet type, for å dele av:

oppkjørsel på ene siden av hekken og hage bak.

I helgen fikk vi tak i store bambus planter.

Pallekasser ble en super plantekasse, synes jeg.

Vi ble kjempefornøyd, så nå får vi bare håpe bambusen overlever flyttingen.

På baksiden av disse blir det hage, vet ikke helt hva vi skal ha der...må planlegge og tenke litt.

På framsiden blir oppkjørselen.

Der skal vi plante litt, lage et lite skur, gruse opp på nytt, flytte en diger steinhaug, kappe litt, rydde litt, flytte litt...

Som dere sikkert ser, så har vi MYE arbeid foran oss.

Nå er hele framsiden av huset bare rot, materialer fra byggingen ligger der, sykler, verktøy, vedstabelen, en diger, over 100kg steinvask, digre steiner og steinhauger fra gravingen, hageslange, støpegreier osv

Planen er at en gang i løpet av våren så skal dette bli en flott, beplantet oppkjørsel og hage. 

Vi får se, vi har ikke fått gjort så mye som vi ville i løpet av vår og sommer.

(får man noen gang det???)

men...

vi har fått opp hekken som skjermer,

og det til og med med bambus. 

Det er vi veldig fornøyd med.

Så vi er fornøyd med det vi har fått gjort og så får vi rett og slett se hva vi rekker å gjøre med resten :)

En flott dag ønskes alle.

Fest

At mamma og pappa har vert kjærester i 17 år, må feires.

Vi må selvsagt ha fest, med drinker.

Ungene elsker drinker: 

Juice, en dæsj brus og litt farge + pynt, selvsagt. Pynt er viktig.

Og alt i fine, voksen glass.

Jepp, da er det fest.

På fest må vi selvsagt ha god mat, pizza er super festmat for små mager.

Pene klær og litt stas må til.

Mye tulling blir det også.

Og så blir det selvsagt dansing til høy musikk,

kanskje mens man leter etter favoritt digget nederst i skålen.

Man kan danse så håret flagrer 

og

 teste ut storesøster sine sko

Og man kan teste ut gryende breakdance ferdigheter, i sofaen...

Og så kan man legge seg sent, med masse drinker, pizza og digg i magen.

Alle de tre minste på et rom, som camping.

Fest er kult og ungene ville helst hatt det hver helg, 

men da forsvinner vel litt av sjarmen.

Denne mammaen er ihvertfall litt kjedelig og orker rett og slett ikke fest hver helg.

Fester har også en tendens til å føre med seg litt trøtte unger. 

En flott dag ønskes dere alle!!

Operasjon av mandler 2

Nestemann ut i narkose er Hennie, hun skal også ta mandlene.

Hennie tar fint på seg den grønne operasjons pyjamasen, hun legger seg fint i sengen, blir trillet ned til hoved operasjons salen, 

(også hun på grunn av astma problemer) 

hun hilser pent på alle, får medisin i armen og sovner. 

Mye bedre enn med Leni som var livredd og krakilsk, men likevel grusomt for en mamma.

De har fått nye rutiner siden sist og denne gangen skal vi vente oppe på posten til vi får beskjed om å komme ned på oppvåkningen.

(sikkert fordi de ble helt gal av all travingen min i gangene sist)

Ca 1 time tar operasjonen, men det kan ta lenger tid, så vi må ikke bli redde.

Så sitter vi der å venter da, i gangen utenfor posten, rett utenfor luken der vi skal få beskjed om at vi kan gå ned. 

Andre foreldre sitter der også. 

Vi venter og venter, stort sett alle andre foreldre forsvinner ned. Til og med de som ble operert etter Hennie forsvinner ned. I luken har de ikke hørt noe, og det er en fin ting sier sykepleieren vennlig til meg, for skjer det noe, så hører vi det..

To timer går og vi har enda ikke hørt noe. 

Travingen min blir mer og mer intens og pulsen skyhøy.

Faren som har spist all sin mat, all min mat, alt snopet og alt annet begynner også å trave.

Etter to og en halv time får vi endelig gå ned til henne.

Alt er fint, hun har bare vert litt vanskelig å vekke. Ikke noe problem, det er best hun sover så mye som mulig. Det var like før jeg kaldkvelte legen med mine egne hender, kunne de ikke sagt noe. Legen ser litt forvirret på meg, men vi sa jo dere ikke måtte bli redde, det kan ta lenger tid. Ja, men etter over dobbel tid, så kan dere vel gi et lite vink om at alt er som det skal. Det er veldig vanskelig å ikke bli redd i sånne situasjoner. Jeg håper de har lært, den ventingen var helt grusom.

Snuppa sover hele ettermiddagen, våkner litt, drikker litt, tisser og sovner igjen. Sover hele natten, våkner ganske kvikk og spiser is. Vil ikke spise vanlig mat, men spiser is. Denne gangen deler vi rom med fire andre. 

Litt hektisk for mammaen, men Hennie sover jo bare.

Veldig hektisk blir det når pappaen til gutten ved siden av besvimer, rommet blir fult av leger og sykepleiere. Enda en seng blir trillet inn på et allerede fult rom, nå til pappaen. Pappaen blir koblet til alt mulig. Ingen får tak i konen hans, mor til denne gutten. Så gutten får bli med ut til sykepleierene, så pappa skal få hvile.

Hennie er heldigvis i fin form og får reise hjem som planlagt. Vet ikke hvordan det gikk med pappaen og gutten, eller om de fikk tak i konen hans til slutt.

Alt gikk fint denne gangen også. Hennie fikk en infeksjon i halsen ca en uke etter operasjonen og hadde ganske vondt da. Hun fikk seg en antibiotika kur og ble fort bedre.

Jeg har ingen bilder fra Hennie sitt sykehusopphold, antagelig fordi jeg var skremt fra sans og samling, og rett og slett glemte det. 

Frankie boy

Frank er en av kattene våre,

en diger, oransje, lat katt, populært kalt Frankie boy.

Frankie boy har vert i sloss kamp og fått en knekk på øret.

Knekken gir ham en ekstra kjekkas look, ikke det at han trenger det.

Sånn så Frank ut før han fikk knekken på øret.

Selv liker han ikke knekken på øret så godt, 

men han synes det er skikkelig barskt å bli trillet rundt i en rosa dukkevogn.

Vi prøver derimot å overbevise Frank om at knekken er kul og tøff, den gjør ham ihvertfall lett å kjenne igjen.

Fjerne mandlene

Hennie skal snart i narkose igjen, og jeg må innrømme at jeg synes det er skummelt.

Det har fått meg til å tenke gjennom de andre gangene vi har hatt barn i narkose. 

Leni var først ute, da hun tok mandlene.

Her er en blid og glad jente før operasjonen.

Hun var blid og glad helt til det kom hvitkledde sykepleiere og ville snakke med henne, da ble hun helt krakilsk. Hun skulle ikke ha på den grønne operasjons pyjamasen, ingen annen en mamma skulle ta i henne og hun skulle ihvertfall ikke ligge i sengen.

Jeg måtte bære henne ned til operasjonssalen. Hun ble operert i hoved salen på grunn av alle astma problemene. Da vi kom inn i salen var hun enda mer krakilsk og ingen fikk røre henne. 

Det ente med at de måtte gi henne narkosen gjennom maske, og ikke gjennom veneflon, som var planen. 

Det var grusomt. Hun skrek hysterisk, jeg hold ungen og anestesilegen hold masken. 

Hun skrek til hun sovnet, fælt å oppleve.

Så ble jeg og pappaen sent avgårde for å få oss litt mat, operasjonen ville ta mellom ca en time, men kunne ta lenger tid, så vi måtte ikke bli redde om det tok lenger tid. 

Vi skulle møte utenfor salen etter ca en time.

For denne moren er det helt umulig å spise når jeg er så nervøs, jeg må gå. 

Faren derimot han blir sulten når han er nervøs, skikkelig sulten. Da kan han dytte i seg hva som helst, til og med grønnsaker. Så han spiser, jeg traver frem og tilbake, mens jeg vrir hendene og ser på klokken.

I god tid er vi tilbake på de harde stolene i gangen utenfor operasjonssalene. 

Jeg traver frem og tilbake, kan både kjenne og høre pulsen som raser, er helt varm i hodet og kald ellers.

Faren er da begynt å gomle på sjokolade, mens han rister nervøst på beina.

Etter en og en halv time triller de henne ut døren og inn på oppvåkningen, og så kommer en lege å henter oss. Operasjonen hadde gått veldig fint, de hadde fjernet store mandler fra en trang hals. Han mente hun ville bli mye bedre nå. De hadde måttet suge slim fra lungene hennes under operasjonen, derfor hadde det tatt lenger tid. Dette var ikke et problem og hente innimellom på barn med mye lungeproblemer.

Da hun våknet hadde hun vondt og gråt. Gråtingen gjorde at hun fikk mer vondt, så da gråt hun enda mer. En vond sirkel. Heldigvis hjalp det med en kald klut på halsen. Det er grusomt når barna har så vondt og så kan man ikke gjøre noe for å hjelpe dem. 

Kald klut på halsen, sitte på fanget til mamma og lese bok, det fungerte best for Leni.

Heldigvis sovnet hun for igjen.

Etter to timer på oppvåkningen så fikk vi komme opp på avdelingen.

Som dere kanskje ser på bildene så ble hun operert rett før jul og fikk julekalender over sengen.

Hun sov stort sett hele dagen, våknet en kort stund på kvelden, tisset litt og kastet opp gammelt blod over hele gulvet. Litt boklesing og så sovnet hun igjen. 

Midt på natten våknet hun igjen, og da var hun mer seg selv. Hun var sulten. Vi skulle prøve å være stille, for vi delte rom med en gutt på Leni sin alder og pappaen hans. Men is måtte vi ha, klokken fire om natten. Hun spiste isen og forlangte å få sove på madrassen med mamma, og det fikk hun.

Klokken seks var hun våken igjen, og det var også rom kameraten. 

De var kjempesulten. En snill og litt overrasket nattevakt viste trøtte foreldre hvor vi kunne finne mat til de sultne små. 

Her sitter hun syv om morgenen etter operasjonen. Spiser to skiver, uten skorper, med leverpostei og drikker et glass eplejuice. Litt bleik om nebbet, men eller i fin form. Rom kameraten spiste enda mer.

Så da de hadde spist frokost sammen og blitt litt bedre kjent, da begynte herjingen. De fant virkelig tonen sammen, og det var ikke lett å holde dem rolig.

Alt gikk helt fint og det største problemet vi hadde i etterkant var å holde henne rolig. Hun sov med oss i to uker etterpå, på grunn av blødningsfaren.

Hun ble også mye bedre etterpå. Pustestoppene om natten har heldigvis sluttet helt og den konstante surklingen av slim i lungene er vekke. Nå surkler hun "bare" når hun er syk.

Sykehusdag og slitne foreldre

I går var det ny sykehusdag med Theo, denne gangen hos fysioterapeuten. 

Det var det opplæring for den nye kommunale fysioterapeuten hans og oppfriskning for foreldre og assistent på skolen.

Det så sikkert litt rart ut der vi kom på sykehuset 4 voksne og 1 barn. 

I tillegg så hadde fysioterapeuten på Haukeland med seg en ekstra, så vi ble 6 voksne og 1 barn.

Vi gikk igjennom medisinering, litt om lungene og det kjekkeste for Theo...treningen.

6 voksne til å herje med, hockey kampen ble veldig spennende. 

Ikke så mye nytt, men veldig greit å få en oppfriskning.

 Theo må gjennom trening, fysioterapi og medisiner hver eneste dag, kanskje flere ganger for dagen.

Det arbeidet, spesielt han, men også vi foreldre, assistenten og fysioterapeutene, legger ned hver eneste dag er helt avgjørende for livslengde og livskvalitet.

Da er det helt nødvendig med en oppfrisking innimellom.  

Heldigvis så er Theo en aktiv gutt og han elsker treningen, 

medisiner, inhalasjoner, puste øvelser,  hosteteknikker og slikt er ikke like populært, 

men han gjør det...hver dag, flere ganger for dagen.

Vi fikk også svar på den siste ekspektoratprøven, den viste også "bare" hemofilus influenza i lungene.

Så da trenger han ikke starte på en ny antibiotikakur, men fortsetter på den han går på.

Hemofilus influenza høres kanskje ut som en influensa type, men det er en bakterie som er vanlig i lungene hos de med CF.

Det har vert en hektisk uke, foreldremøter, sykehus, sykdom og litt annet.

I går var vi ganske sliten, etter middag skulle gubben og jeg bare drikke litt kaffe på sofaen. 

Puff, for vi visste hva som traff oss, så sov vi.

Sånt går vel innunder fullstendig utslitt.

Malin ryddet og vasket opp, fikk de to minste til å rydde rommene sine, satt på alarm så vi skulle få hentet Theo på svømmekurs, sende Ariel avgårde på sitt svømmekurs og ordnet opp i alt.

Vi våknet opp en time senere, da var alt kaoset ordnet og vi var litt mindre sliten.

Superdeilig!!

Nå skal det bli godt med helg

en flott  fredag ønskes alle!!

Kipe

Min morfars bror lager Kiper, 

jeg har vert så heldig å få en.

I Store Norske Leksikon står det:

Kipe, kurv av flettet never eller vidje til å bære på ryggen.

Min står til pynt i stuen med tepper i

Den kan bæres på ryggen også, som min lille modell demonstrerer, men den er ikke særlig behagelig å bruke.

 Jeg er glad jeg ikke trenger gå langt med tung bør i en slik, det Må ha vert vondt for rygg og skuldre.

Men flott det er den!!