En blogg om det som gjør hverdagen uvanlig og spesiell: familie, venner, interiør, hage og natur. Masse tull og fjas, litt alvor.
Håper du trives, og legg gjerne igjen et spor etter deg.

lørdag 8. september 2012

Fjerne mandlene


Hennie skal snart i narkose igjen, og jeg må innrømme at jeg synes det er skummelt.
Det har fått meg til å tenke gjennom de andre gangene vi har hatt barn i narkose. 
Leni var først ute, da hun tok mandlene.


Her er en blid og glad jente før operasjonen.
Hun var blid og glad helt til det kom hvitkledde sykepleiere og ville snakke med henne, da ble hun helt krakilsk. Hun skulle ikke ha på den grønne operasjons pyjamasen, ingen annen en mamma skulle ta i henne og hun skulle ihvertfall ikke ligge i sengen.

Jeg måtte bære henne ned til operasjonssalen. Hun ble operert i hoved salen på grunn av alle astma problemene. Da vi kom inn i salen var hun enda mer krakilsk og ingen fikk røre henne. 
Det ente med at de måtte gi henne narkosen gjennom maske, og ikke gjennom veneflon, som var planen. 
Det var grusomt. Hun skrek hysterisk, jeg hold ungen og anestesilegen hold masken. 
Hun skrek til hun sovnet, fælt å oppleve.

Så ble jeg og pappaen sent avgårde for å få oss litt mat, operasjonen ville ta mellom ca en time, men kunne ta lenger tid, så vi måtte ikke bli redde om det tok lenger tid. 
Vi skulle møte utenfor salen etter ca en time.

For denne moren er det helt umulig å spise når jeg er så nervøs, jeg må gå. 
Faren derimot han blir sulten når han er nervøs, skikkelig sulten. Da kan han dytte i seg hva som helst, til og med grønnsaker. Så han spiser, jeg traver frem og tilbake, mens jeg vrir hendene og ser på klokken.

I god tid er vi tilbake på de harde stolene i gangen utenfor operasjonssalene. 
Jeg traver frem og tilbake, kan både kjenne og høre pulsen som raser, er helt varm i hodet og kald ellers.
Faren er da begynt å gomle på sjokolade, mens han rister nervøst på beina.

Etter en og en halv time triller de henne ut døren og inn på oppvåkningen, og så kommer en lege å henter oss. Operasjonen hadde gått veldig fint, de hadde fjernet store mandler fra en trang hals. Han mente hun ville bli mye bedre nå. De hadde måttet suge slim fra lungene hennes under operasjonen, derfor hadde det tatt lenger tid. Dette var ikke et problem og hente innimellom på barn med mye lungeproblemer.


Da hun våknet hadde hun vondt og gråt. Gråtingen gjorde at hun fikk mer vondt, så da gråt hun enda mer. En vond sirkel. Heldigvis hjalp det med en kald klut på halsen. Det er grusomt når barna har så vondt og så kan man ikke gjøre noe for å hjelpe dem. 
Kald klut på halsen, sitte på fanget til mamma og lese bok, det fungerte best for Leni.
Heldigvis sovnet hun for igjen.
Etter to timer på oppvåkningen så fikk vi komme opp på avdelingen.


Som dere kanskje ser på bildene så ble hun operert rett før jul og fikk julekalender over sengen.
Hun sov stort sett hele dagen, våknet en kort stund på kvelden, tisset litt og kastet opp gammelt blod over hele gulvet. Litt boklesing og så sovnet hun igjen. 

Midt på natten våknet hun igjen, og da var hun mer seg selv. Hun var sulten. Vi skulle prøve å være stille, for vi delte rom med en gutt på Leni sin alder og pappaen hans. Men is måtte vi ha, klokken fire om natten. Hun spiste isen og forlangte å få sove på madrassen med mamma, og det fikk hun.

Klokken seks var hun våken igjen, og det var også rom kameraten. 
De var kjempesulten. En snill og litt overrasket nattevakt viste trøtte foreldre hvor vi kunne finne mat til de sultne små. 


Her sitter hun syv om morgenen etter operasjonen. Spiser to skiver, uten skorper, med leverpostei og drikker et glass eplejuice. Litt bleik om nebbet, men eller i fin form. Rom kameraten spiste enda mer.
Så da de hadde spist frokost sammen og blitt litt bedre kjent, da begynte herjingen. De fant virkelig tonen sammen, og det var ikke lett å holde dem rolig.

Alt gikk helt fint og det største problemet vi hadde i etterkant var å holde henne rolig. Hun sov med oss i to uker etterpå, på grunn av blødningsfaren.
Hun ble også mye bedre etterpå. Pustestoppene om natten har heldigvis sluttet helt og den konstante surklingen av slim i lungene er vekke. Nå surkler hun "bare" når hun er syk.





1 kommentar:

  1. Ikke noe kjekt når de små er syke, nei.
    Det kjennes vel ekstra godt i mammahjertet. Huffameg.
    Tvitvi med Hennie! Godt å få det overstått :-)

    Ønsker deg og dine en fin søndag!
    Klemmer

    SvarSlett