En blogg om det som gjør hverdagen uvanlig og spesiell: familie, venner, interiør, hage og natur. Masse tull og fjas, litt alvor.
Håper du trives, og legg gjerne igjen et spor etter deg.

fredag 26. februar 2016

Piggen...slik gikk det



Husker dere Piggen,
det lille piggsvinet vi reddet og som bodde hos oss en hel vinter.
Her kommer slutten på historien.


Piggen levde glade dager på vaskerommet vårt.
Da det endelig ble mildt nok ute fikk han sitt eget store utebur,
med en foret kasse til å sove i og med tak over maten sin.


Her hadde han god plass til å teste hvordan det ville bli å bo ute,
og ikke minst spise piggsvinmat.
Dette var vi litt spent på siden Piggen bare spiste en type kattemat,
og ikke rørte noe av det andre vi prøvde å gi ham.


Heldigvis gikk det over all forventning.
Piggen lærte fort å bli et skikkelig piggsvin.
Så en kveld i juni åpnet vi døren hans og lot han vandre ut i friheten.
Vi hørte ham flere kvelder i hagen etter dette, 
og satte ut mat til ham hver kveld.

Vi liker å tro at han traff ei søt piggsvinjente,
og fikk haugevis med unger.

Ta gjerne turen innom Piggen sin helt egen side 







lørdag 20. februar 2016

Nyttårsforsetter er noe dritt


En fredag klarte jeg å overtale gubben til å være med på en tur.
Du vet, i år skal vi være så mye sunnere og gå masse på tur.
Jepp, endelig kom vi oss på tur.
En liten tur på Veten.

Hjemme var det pluss grader og litt regn i luften. 
Allerede i starten av stien var det is og slaps.
Vi ante trøbbel, 
men siden gubben allerede hadde lagt ut på fjesboka at vi skulle på Veten, 
så var retur en umulighet.

Det tok ikke lang tid før vi møtte på snø og forblåste sletter.
Skikkelig pent på bilder, men bikkjekaldt og seriøst vindfullt for oss to slappe sofaslitere.


Det var også ganske så vanskelig å finne stien på forblåste snø sletter.
Så igjen, får man vel legge til, la vi i vei på egne stier.
Det viser seg at det er vanskelig å legge merke til småhull i stien når den er dekket av snø, 
men jammen merker man dem fort når man trakker på dem.
En stund tror jeg at jeg krøp mer på alle fire enn jeg gikk, 
og gubben lo så mye at det var i magen han fikk mest gangsperr.


Vinden begynte å ta seg opp også, 
og var noen ganger så kraftig at den nesten blåste meg overende. 
Men...
vi fortsatte mot toppen. 
Sta som de verste stabeist.


Og visst nådde vi toppen også.
Så forblåst at ikke engang snøen fikk ligge,
og jeg klarte knapt nok holde meg oppreist. 


Toppen ble raskt dokumentert med bilder, og den "obligatoriske" innskrivingen i boken, 
Vi kunne til og med se noen små glimt av sol i det fjerne.


På vei ned igjen snødde det tett.
Det viste seg at veien ned igjen gikk mye lettere enn fryktet.
Når man går opp på is, snø og slaps,
så frykter man turen ned igjen.
Men...
det gikk så greit atte
jeg satt meg på rompa og skled ned alle bakker der det var mulig.
Enkelt og greit, riktig nok ble jeg ganske våt.
Men, heller våt enn med knekte bein. 


Så vi kom oss helskinnet gjennom nok en tur.
Dette blir nok en tur vi husker.
Været hjemme gir ingen indikasjon på været på turen, selv om toppen ikke er så høy.
Det blir nok læringen på denne turen.
Det, og ta med nok sjokolade.