En blogg om det som gjør hverdagen uvanlig og spesiell: familie, venner, interiør, hage og natur. Masse tull og fjas, litt alvor.
Håper du trives, og legg gjerne igjen et spor etter deg.

onsdag 22. januar 2014

Sånn kan man jo også si det...



I går gikk jeg tur med noen av mine flotte nabodamer.
En herlig forfriskende tur.

Så var det foreldremøte,
Siden 8. og 9. klasse hadde møtet samtidig, så måtte både jeg og gubben til pers.
Jeg var ferdig før gubben, og bestemte meg for å rusle bort på butikken mens jeg ventet,
handle måtte vi jo likevel.

Og der, på den ørlille turen, så sklir jeg på en isflekk i veien.
Kroppen går en vei, beina en vei og armene en helt annen vei.
Gjennom bevegelser denne kroppen ALDRI burde gjøre så gjenvinner jeg balansen...
til en forferdelig pris...
Snakk om vondt i foten, hva som skjedde aner jeg ikke og tror heller ikke jeg vil vite det.
Jeg ville helst legge meg ned og hyle som en liten unge,
men siden det var både folk og biler på veien,
så haltet jeg meg videre mens jeg banner intenst
(og som datter og barnebarn av en sjømann, to sjømenn altså, så kan jeg en god del banneord)

Jeg forbanner isen, kulden, foreldremøtet, mørket og hele verden.
Jeg fortsetter med min tirade av mindre pene ord til jeg blir avbrutt av gubben,
som har tatt meg igjen.
Jeg forteller om min forferdelige opplevelse og forventer sympati og medfølelse.
Han bare småler litt og mener jeg sikkert har sett urkomisk ut der jeg veivet rundt etter den tapte balansen.
Om blikk kunne drepe så hadde han vert stein dau, det er helt sikkert.
Og siden han kjenner meg ganske godt, så vet han dette selv, så han legger trøstende (tror han ) til,
du har sikkert bare strekt noe...
Bare strekt noe, BARE...
Han avbryter det hysteriske anfallet med en lengre forklaring, 
men jeg har koblet ut forlengst.
BARE strekt noe, snakk om sympati...


I dag våknet jeg opp til mer vondt enn i går.
Og siden vi har time på Haukeland med Herr. Sprettloppe,
 så er det bare å bite tenna sammen og komme seg på beina.
Strekt noe, sier gubben igjen, da blir det verre før det blir bedre.
Jeg motstår å myrde ham der og da, 
men bare fordi han står så langt unna at jeg må bevege meg for å nå ham.
Den mannen vet hvordan man lever farlig!!


Jeg halter rundt på en vaggende måte,
og gubben har vett nok til ikke å le.
Herr. Sprettloppe som ikke har like lang erfaring, fniser av moren.
Det er en idrettskade, freser jeg til ham.
Da ler de begge to.
Jeg gikk tur...idrett
Jeg ble skadet...skade
Det er lik idrettskade.
Jeg freser det fram gjennom sammenbitte tenner.
Til og med Herr. Sprettloppe vet bedre enn å krangle når moren snakker gjennom sammenbitte tenner.
Sånn kan man jo også si det, legger han lystig til.


Herr. Sprettloppe er som vanlig i fin form,
og legen er godt fornøyd.
Nye prøver er tatt, så får vi se om det er noe bakterier i lungene igjen.
Vi satser på et nytt år med få infeksjoner (håpe, håpe)


Nå ligger jeg her på sofaen og nekter å røre meg.
Uansett hva jeg har gjort med den foten, så er det skikkelig vondt
og jeg rører meg ikke av flekken.
Gubben har jo muligens rett også...at noe er stekt.
Det er ikke BARE strekt, det er alvorlig strekt, helt sikkert.
Bare fordi han har studert anatomi og bein og sånt, så vet han nå ikke alt heller :) 







7 kommentarer:

  1. He he jeg ler ikke av deg og det vonde benet ditt men av din fine måten du forteller på,
    jeg kan se det for meg og jeg kjenner meg selv litt igjen.

    Så bra at Sprettelopp er i fin form og måtte det vare hele vinteren.

    Fine sukkulenter og lys, ha en fin og rolig kveld på sofaen og ta det helt med ro til benet er bra igjen.

    Marit.

    SvarSlett
  2. Du beskriver det så levende at jeg kan se deg for meg her jeg sitter. Det er sikkert strekt ja, men det kan jo gjøre noe sykt vondt. God bedring!

    Klem

    SvarSlett
  3. Høres ikke godt ut det beinet. Bra du fikk ut frustrasjonen i alle fall :-)

    SvarSlett
  4. Her tilfører du en trasig opplevelse et humoristisk perspektiv og vi lesere får en god historie. Håper foten er bedre og at gubben fortsatt lever. Så vil jeg si at sammenplanting av sukkulenter som jeg har sett hos deg er befriende annerledes enn alle løkblomstene som nå dukker opp i kasser og kar. Jeg liker det også, men jeg virkelig digger nye idèer og jeg kommer garantert til å stjele den. Nå må du ha god bedring, håper du kommer deg på beina fort med mindre du drar fordeler av å ligge på sofaen med vond fot, da kan det jo friste å la det "dra ut " litt.

    SvarSlett
  5. Hi,hi..ja jeg skal ikke le..men du skriver da så festlig:)
    Stakkars deg..håper foten blir bedre snart..og bare ligg på sofaen..til det som er BARE strekt kjennes brede:))

    SvarSlett
  6. Håper du godtar at jeg ler, litt? Du skriver så utrolig bra, så da må det være lov, bare litt?

    SvarSlett