En blogg om det som gjør hverdagen uvanlig og spesiell: familie, venner, interiør, hage og natur. Masse tull og fjas, litt alvor.
Håper du trives, og legg gjerne igjen et spor etter deg.

tirsdag 20. august 2013

Gubben og gamla på marsj


Det er selvsagt en ny tur som er skylden i all gangsperr, 
i tillegg til gnagsår, blåmerker, skrubbsår og diverse andre vondter.

Turen var den årlige Bjørn West marsjen.
Den på vel 15 km.
Det er et stykke å gå for en utrent sofasliter,
men 15 km har vi gått flere ganger før.
Dette måtte da gå fint.

Bildene fra turen er ikke mine,
de har jeg lånt fra bjornwesthytten.no og er fra 2008
(det så ut som om de hadde ganske bra vær)
Mitt fotoapparat funket ikke, gubbens mobil lå igjen i bilen og mitt mobil camera er ødelagt.



Her føler en utrent, sofasliters pinlige betrolser fra Bjørn West marsjen 2013:

Klokken fem om morgenen ringer vekkerklokka.
Da jeg står der groggy og morgengretten lurer jeg alvorlig på om det har klikket totalt for meg.
Kanskje det er på tide å få noen snille folk i hvite frakker til å hente meg?
Et forsøk på en titt ut gir meg full forståelse for at jeg er ikke laget for å stå opp på denne tiden av døgnet,
jeg ser ikke noe som helst.
Mens jeg står der og lurer på om man kan miste synet av å stå opp for tidlig,
så kommer gubben inn.
Han er blid, våken og klar.
(det gjør meg bare mer gretten, man skal ikke være blid, våken og klar klokka fem om morgenen. 
Om man ikke er på vei i seng)
Han maser blidt i vei om tåke og regn.
Litt etter litt synker det inn:
jeg har ikke mistet synet av å stå opp for tidlig,
jeg ser rett i en tåkevegg av vann.
Jippi.



To og en halv time senere,
etter en lang biltur, påmelding og busstur er vi framme ved starten.
Nå er også jeg våknet opp og føler meg klar for tur.

Himmelens sluser er åpnet på full guffe, men motet er på topp.
Selv da "den eldre garde" i 70 årene freser forbi oss i lett trav opp første bakken.
Vi har ikke gått lange biten før vi må krysse turens første elv.
Grunnet alt regnet har denne gått langt over sine bredder,
med sterk strøm og vann til knærne er jeg glad jeg har en stor og sterk mann med meg.
Dette ble langt i fra den eneste elven vi måtte krysse.
Vi holdt tellingen til å begynne med, 
men det var så mange elver å vasse over at vi mistet tellingen.
Vi talte bare med elvene som gikk over knærne,
dem var det 7 av.


Regnet har dessuten gjort det usedvanlig sleipt og gjørmete.
Det merket vi dessverre ekstremt godt på nedstigningen fra det første fjellet.
Steinene var glatt som is og gjørmen sleip som slaps oppå is.
De trofaste, supergode turskoene mine viser seg å være særs dårlig på alt det glatte.
En ørliten titt under skoene forklarer fort grunnen,
alt av mønster på sålene er slitt vekk.
Kanskje ikke rart jeg lå å kavet i gjørmen mer enn jeg gikk,
det er ikke lett å stable bena under seg på DET føret med DE skoene.
Flerfoldige andre turgåere freser forbi oss, lett fnisende, 
der jeg seiler ned fjellsiden med gjørme fra topp til tå.


Regnet fortsetter å strømme ned.
Vel nede skal vi følge stien rundt et vann.
Alt regnet har ført til at stien som skulle gå rett ved vannkanten nå ligger i vannet.
Nå har vi allerede gått timevis i øs pøs regnvær,
og det er ikke mange tørre flekkene på oss,
så vi vasser likegodt avgårde med vann til leggene.
Heller vann enn gjørme.

Opp neste stigning viser værgudene at himmelens sluser ikke hadde vert på full guffe,
de skrur det opp enda et hakk.
Nå møter vi også turens første skumle del,
en bro, høyt over en elv, med sleipe treplanker og flerfoldige planker som manglet.
Jeg liker ikke høyder!!
Og ikke har jeg spesielt lange bein heller.
Grøss og gru.
En nærmere titt på eleven viser at det var bare mulig å krysse over broen.
Med god hjelp fra gubben og en snill mann i gul regnjakke så kommer jeg meg helskinnet over.


Kort tid etterpå, mens jeg fremdeles er høy på min enorme bragd,
så treffer vi på en ny post med HV soldater.
De deler ut twist og peker oss i riktig retning,
bare at riktig retning går rett opp.
Nevnte jeg at jeg ikke liker høyder!!

- skal vi opp DER, 
jeg prøver å høres kul ut...men hører selv at stemmen min er skingrende og delvis hysterisk.
Rusen over min enorme bragd forsvinner som dugg for solen.

- Jeg liker ikke høyder,
jeg gir opp hele forsøket på å være kul.
Gubben humrer, mens fire HV soldater prøver å berolige meg.
De prøvde seg med:
det er ikke så gale som det ser ut,
det er sikret godt,
det finnes ingen fluktrute
(sant nok...gå frem, gå tilbake...eller helikopter)
(Helikopter er ikke noe alternativ, jeg liker ikke høyder)

- dere kommer til å angre når jeg sitter der oppe fullstendig panisk og limt til et tre,
mumler jeg sint, jeg har innsett eneste mulighet, men trenger ikke like det.
De fire karene gliser og forklarer noe om en baktropp som plukker med seg etternølere.

- da bør de ha med seg bedøvelsespiler, bevisstløs er eneste måten de får en hysterisk meg opp der,
jeg har nesten ikke snakket ferdig før jeg angrer, hvorfor snakker jeg så ofte for jeg tenker. 
Karene prøver å ikke le av meg, men forsøket er heller mislykket.
Bak meg hører jeg gubben le.
Glisende forsikrer de meg om at på en eller annen måte så skal de få meg ned fra fjellet.
(selv vil jeg heller sitte limt til et tre på en fjellhylle til evig tid, enn å risikere å måtte bli hentet av baktroppen)
Gubben ler godt for seg selv, å kaller meg en sikkerhetsrisiko.
Særdeles misfornøyd med omstendighetene, forsetter jeg oppover... 

Litt oppe i bakken viser det seg at høyder ikke er den eneste utfordringen.
Vi skal krysse en ny elv,
eneste plassen å krysse denne elven er rett før den stuper ned fjellsiden
og
den er dyp og stri.
Jeg kjenner hysteriet komme tilbake, og vurderer å gå ned å kjefte på de fire HV karene.
Heldigvis for dem er jeg alt for lat og sliten til å gjennomføre det.

Så plutselig så befinner jeg meg midt i en elv med vann til livet, hengende i et tau.
En ny snill mann drar meg opp,
og vips,
 plutselig er man høy på en ny enorm bragd.

Og så fortsetter det oppover, bratt oppover.
Klatre på hender og knær bratt.
Det er høyt og det er bratt,
men ikke sånn rett utfor stupbratt.
HV karene hadde rett,
ikke så gale som det så ut.


Og opp kom jeg.
(Bli plukket opp av baktroppen, du liksom.)
Så fortsatte vi innover fjellet.
I vannet, i gjørmen og på glatte steiner,
fullstendig søkk gjennomvåt og sliten,
men blid som en sol og høy på tre enorme bragder.
Nå har det også sluttet å regne, og i sånn ca tre sekunder så hadde vi sol.

Før vi aner det ser vi mål,
vi skal bare ned enda en bratt fjellside full av vann, gjørme og steiner.
Nå med bein som er skjelven som gele etter den lange turen.
Ned kommer vi her også, 
selv om det ikke blir uten fall og gjørmebad.
Over neste tau elv kommer vi også.
Gjennom steinuren og enda en tau elv.
Så over marken og MÅL.


Det var 15 harde kilometer.
Ikke som de 15 km vi har gått før.
Men...
for en tur, og for en opplevelse!!

Gangsperr, gnagsår, blåmerker, skrubbsår og andre vondter er vell verdt det!!



Etter at gubben snek seg til å lese innlegget før det ble publisert,
og ble blodig fornærmet,
så får jeg nok legge til:
alle kommentarer om dårlig form, utrent, lat, sofadyr osv
de er selvsagt bare om meg selv.
Gubben er en supertrent sportsfantast, et idrettsfantom, en villmarksguru
og sånt.


Var det bedre, kjære?



Gubben og gamla fra en annen våt tur.
Sorry
Sportsfantomet og gamla :)









3 kommentarer:

  1. For en fantastisk beskrivelse! Jeg føler virkelig med deg, for jeg har høydeskrekk jeg også. Du kan være stolt av deg selv! Flotte bilder fra turen.
    Ha en fin dag!

    Klem

    SvarSlett
  2. Gratulerer med godt gjennomført tur til deg og mannen :) (Jeg har også høydeskrekk, så jeg har full forståelse for din opplevelse når det gjelder høyder). Synes dere var flinke som fullførte, det var artig å lese turbeskrivelsen, og på bildene ser det ut til at turen gikk gjennom vakkert landskap.
    Nå får du hvile godt ut :)

    SvarSlett
  3. Fantastisk beskrivelse. Om været er bra skal du ikke se bort fra at dere kan få følge til neste år :)

    SvarSlett