Langtur

 I helgen hadde vi fri.

Det var oktober avlastningshelgen vår, og alle ungene ble levert til mormor og besse.

Så da benyttet vi lørdagen til å gå en langtur.

Opp klokken syv...

(på en frihelg, det MÅ ha klikket for meg)

Det var skikkelig vestlandsvær, altså det bøttet ned.

Sekker ble pakket, regntøy ble tatt på og vi gikk for å nå bussen.

Vi tok bussen til Skare,

og så skal vi gå hjem igjen.

Det er ca 15km, og tre fjelltopper.

En flott tur, sånn egentlig, 

men denne gangen bøttet det skikkelig ned, og var ganske kaldt.

Det startet ganske bra, vi fant riktig sti ganske lett og kom oss greit over første fjelltopp.

Men...

så skulle vi videre til Vassberget, neste fjelltopp. 

Vi fant et flott skilt som pekte mot en fjelltopp, men ingen sti...

Etter å ha vast rundt en tid fant vi et nytt skilt som pekte mot en grusvei.

Men her traff vi på et stort problem...

det var nemlig et inngjerdet jorde med to hester

og hestene stod fint med porten.

Superproblem!!

For jeg liker ikke hester

(Ja, jeg vet at som jente så er det å innrømme at man ikke liker hester, hakket verre en å banne i kirken)

Så da rotet vi rundt i en evighet, klatret opp en skikkelig bratt skrent

(sånn "krype på alle fire" bratt skrent)

rotet rundt i svarte granskogen og til slutt fant vi igjen det vi håpet var riktig sti.

Heldigvis var det riktig sti...

(Gubben ble litt irritert over den lange og strevsomme omveien, bare for to små hester.)

Flott utsikt på stien opp hjalp litt på humøret, et glimt av sol hjalp også.

Nå var vi virkelig søkk gjennomvåt og ganske kalde.

På vei ned fra Vassberget delte stien seg.

Denne gangen fikk gubben velge sti, siden han klaget sånn på min lille avstikker.

Heldigvis (for min del) er han like elendig som meg på å velge stier.

(selv om jeg må innrømme at han i det minste klarte å finne en sti)

Det gikk bratt nedover...

type: snu seg og skli nedover mens man klamrer seg fast i lyng og einebusker.

Og utrolig nok...

det viste seg at vi kunne bli mer våt.

Alt var ikke like bratt, men likevel bratt nok.

Så bratt at her snakker vi gele bein med seriøse skjelvinger.

Og så forsvant stien igjen, regnet vekk...

Vi innså at tørrdrakt, snorkel og svømmeføtter hadde vert et godt valg på denne turen.

Utrolig nok så kom vi oss helskinnet ned på grusveien vi skulle følge et lite stykke.

Fjelltopp nummer to unnagjort.

Fjelltopp nummer tre er den vi pleier gå på, her kjenner vi stiene godt.

Så vi klarte vertfall holde oss på stien.

Våte, kalde og slitne kom vi hjem etter fem og en halv time på tur.

Akkurat da var ikke turen så fin,

ikke søndagen heller (her snakker vi stiv og støl, og sliten)

Men nå, etter noen dager,

så var ikke turen så gale likevel.