Måneskinnstur

I går kveld fikk gubben lurt meg med på en måneskinnstur på fjellet.

Med lommelykter og godt med klær la vi i vei.

Oppover gikk det ganske greit, stien er godt kjent og det var ikke helt bekmørk.

Men... ned igjen derimot...

Stien er ikke like mye brukt, vi har selv bare gått den noen ganger og det var skikkelig mørkt.

Måneskinn er det ikke så mye av inne i skogen.

Det ble ganske mye knall og fall, litt gjetting: hmm...jeg tror vi er på stien enda :)

Lommelyktene lyste slett ikke så godt som de burde, det var rett og slett litt vanskelig å finne riktig vei.

Selvsagt gikk det som det måtte...

Da vi nærmet oss hjemme og skulle ta av en avstikker...vel vi kunne ikke finne avstikkeren.

Frem og tilbake gikk vi på stien, men ingen avstikker.

Vi kjekket kart og lyste i hver busk, men avstikkeren hadde rett og slett gjemt seg.

Så gikk vi der da klokken ti om kvelden i bekmørket, med dårlige lommelykter.

Kaldt ble det også, skikkelig kaldt.

Så vi gav opp hele avstikkeren og fulgte stien. 

Den må jo ende opp en plass, da kommer vi oss sikkert hjem.

For selv om vi visste veldig godt hvor vi var, 

så var det helt uaktuelt  å begi seg ut i hutiheita uten en sti, selv om det var riktig retning...

Vi fulgte stien og fulgte stien og fulgte stien...

Jeg sverger på at det tok en evighet, men det gjorde nok ikke det.

Plutselig stod vi på stien vi gikk opp, endelig .

Da vi endelig kom hjem, ganske mye senere enn planlagt, 

kalde og våte

(det er veldig vanskelig å se dammer, myrhull, bekker og gjørme i mørket)

så fikk vi kjeft av barnevaktene...

for vi var så sene...

Og som takk for heroisk innsats i går :)

så våknet jeg opp skikkelig sylta forkjølet i dag.

Så konklusjonen er: måneskinnturer er ikke bra for helsen.