En blogg om det som gjør hverdagen uvanlig og spesiell: familie, venner, interiør, hage og natur. Masse tull og fjas, litt alvor.
Håper du trives, og legg gjerne igjen et spor etter deg.

lørdag 29. september 2012

9 år


Hipp Hurra for Theo 9 år!!


Tenkt at i dag er det 9 år siden min favoritt sønn kom til verden.
1 måned før terminen, men stor og sterk.

Jeg er en heldig mamma.


fredag 28. september 2012

Andefamilien på tur


Dette synet møtte meg da jeg var på vei hjem en dag.
Dette må da være hele andefamilien på tur. 
Besteforeldre, tanter og onkler, ja et skikkelig familietreff.


Søte var de der de vraltet, høylytt avgårde.
Litt missfornøyd med meg...


for jeg hadde ikke med noe brød til dem.


Neste gang, da skal jeg ha med masse brød og ungene.



torsdag 27. september 2012

Måneskinnstur


I går kveld fikk gubben lurt meg med på en måneskinnstur på fjellet.
Med lommelykter og godt med klær la vi i vei.

Oppover gikk det ganske greit, stien er godt kjent og det var ikke helt bekmørk.
Men... ned igjen derimot...
Stien er ikke like mye brukt, vi har selv bare gått den noen ganger og det var skikkelig mørkt.
Måneskinn er det ikke så mye av inne i skogen.


Det ble ganske mye knall og fall, litt gjetting: hmm...jeg tror vi er på stien enda :)
Lommelyktene lyste slett ikke så godt som de burde, det var rett og slett litt vanskelig å finne riktig vei.
Selvsagt gikk det som det måtte...
Da vi nærmet oss hjemme og skulle ta av en avstikker...vel vi kunne ikke finne avstikkeren.
Frem og tilbake gikk vi på stien, men ingen avstikker.
Vi kjekket kart og lyste i hver busk, men avstikkeren hadde rett og slett gjemt seg.

Så gikk vi der da klokken ti om kvelden i bekmørket, med dårlige lommelykter.
Kaldt ble det også, skikkelig kaldt.
Så vi gav opp hele avstikkeren og fulgte stien. 
Den må jo ende opp en plass, da kommer vi oss sikkert hjem.
For selv om vi visste veldig godt hvor vi var, 
så var det helt uaktuelt  å begi seg ut i hutiheita uten en sti, selv om det var riktig retning...
Vi fulgte stien og fulgte stien og fulgte stien...
Jeg sverger på at det tok en evighet, men det gjorde nok ikke det.
Plutselig stod vi på stien vi gikk opp, endelig .

Da vi endelig kom hjem, ganske mye senere enn planlagt, 
kalde og våte
(det er veldig vanskelig å se dammer, myrhull, bekker og gjørme i mørket)
så fikk vi kjeft av barnevaktene...
for vi var så sene...

Og som takk for heroisk innsats i går :)
så våknet jeg opp skikkelig sylta forkjølet i dag.
Så konklusjonen er: måneskinnturer er ikke bra for helsen.







onsdag 26. september 2012

Familietrøbbel


Da Leni kom hjem og viste fram et ganske så tannlaust smil,
da oppstod det litt familietrøbbel.


Hennie: mamma, hvorfor har Leni mistet flere tenner enn meg, jeg er jo et år større?
Moren: noen ganger er det bare sånn, og du må vigle på den løse tannen din ellers så kommer den til å bli der lenge.


Hennie ville rett og slett ikke godta at lillesøster mister to tenner før henne, 
så da tyr hun til faren, og sterkere hjelpemidler.


Vips, så er tann nummer to ute hos storesøster også,
og det bare en halv time etter lillesøster.


Storesøster har til og med fått opp to nye tenner, 
mens lillesøster er rett og slett litt tannlaus.

Tannfeen kom også på besøk, og to stolte  (og fornuftige) snupper puttet pengene på sparebørsen.

Hm, hvordan de to har blitt så fornuftig det aner jeg ikke...
Storesøstrene og storebroren er rett og slett litt allergisk mot penger og MÅ bruke dem fort, veldig fort.
Selv har jeg merkelig nok aldri penger...


Ønsker dere alle en flott dag!! 



tirsdag 25. september 2012

Morgensol


Vanligvis så ser vi bare de høye stolpene på Nordhordlandsbroen, 
men når solen skinner helt riktig, så lyser den opp alle vaierene. 




Det er et ganske flott syn. 
Og fra min faste frokostplass, så ser jeg hele tre broer.
Ikke så ofte jeg har sol og kan nyte utsikten.

mandag 24. september 2012

Narkose 4


Forrige mandag var Hennie igjen i narkose.
Hun var i kjempeform, selv om hun hadde fastet i to dager. Sang og danset i gangene på sykehuset.

Vi ble sent rett på avdelingen på barneklinikken,
etter litt venting så ble vi møtt av en lege, en legestudent og sykepleier.
Hennie ble undersøk nøye og fikk innlagt veneflon. 

Legen synes Hennie var kjempeflink, 
mye flinkere enn ham selv, for han ble ganske uvell når han skulle få innlagt veneflon.
Vi andre var helt enig, hun var kjempeflink. 
Satt helt rolig og hold hånden fint frem selv.
Hun var forresten mye flinkere enn meg også, jeg liker virkelig ikke veneflon, 
selv om jeg burde begynne å bli vant med det.

Hun var så flink at det gikk superrask, og vi måtte vente litt før vi skulle gå videre.
Heldigvis fikk vi besøk på avdelingen og tiden gikk unna med kortspilling.


Etter litt venting kom sykepleieren tilbake og følgte oss til hovedbygget.
Selve undersøkelsen og narkosen blir tatt i der. 
Vi ventet litt der også.
Så ble vi møtt av en sykepleier og Hennie måtte bytte litt klær.
Hun la seg fint på bordet og hilste på anestesi legen og to sykepleiere.
Anestesilegen forklarte hva som skulle skje, 
så fikk Hennie puste i en maske, fikk medisin i veneflonen og sovnet.
Mammaen og pappaen ble sent ut på et venterom med beskjed om at det ville ta ihvertfall 1,5 timer.
To forskjellige leger var innom og undersøkte henne.
En for å ta gastroskopi og en for å ta coloskopi. 
Vi ventet, uten å bli overbekymret. (man engster seg alltid endel)
Så kom legen ut til oss og fortalte at alt så fint ut.
Og det er veldig bra, 
men... 
det vil også si at etter fem år med undersøkelser, en skikkelig dårlig unge, sykehusinnleggelser, besøk på akutten, legevakten, kveldspoliklinikken, uendelig mange prøver og tester... 
så aner vi fremdeles ikke hva som feiler henne.
Alt vi (og legene) vet er at noe er galt.
Nå ble det tatt flere biopsier, som vi får svar på etter ca 2 uker, så vi får se da.

Vi ble hentet, og Hennie ble trillet inn på oppvåkningen.
Hun våknet ganske rask og var egentlig i fin form. 
Litt sår i halsen, men det gav seg etter noen slurker med vann.
Hun kviknet raskt til.


Så da fikk hun cola og mini oreo kjeks.
Anestesilegen, som var rett innom igjen, sa at cola er det beste man kan gi syke barn, men det må være med sukker.
Hennie var mer sulten og litt lei, hun ville på McDonald å spise hamburger.
Det synes de på oppvåkningen var en glimrende ide, så hun fikk gå. 
Vi fikk med oss direktenummeret til oppvåkningen, siden hun fikk gå litt tidlig.


Så da bar det rett til McDonald. Der fikk hun hamburger, brus og is til dessert.
Hun var i kjempeform, ingen hadde trodd at den ungen nett hadde våknet opp fra narkose.
Hun fikk også gå på lekebutikken og velge seg en premie.

Så...
4. gang med barn i narkose gikk fint også, heldigvis.

Nå håper vi bare, håper veldig, at legene skal klare å finne ut hva som feiler henne!!





fredag 21. september 2012

Sump


Helt bakerst i en krok i hagen har vi en vanskelig hageflekk.
Det blir mildt sagt veldig vått der. I de 9 årene vi har bodd her, så har vi prøvd MANGE metoder for å få vekk vannet. 
Vi har laget flere grøfter med rør som skal føre vekk vannet, vi har gravd opp og lagt ned steiner, vi har lagt ned duk og grus, 
og til slutt så ble det ikke så gale...
bortsett fra om det regner masse, og vel vi bor like utenfor Bergen...
her regner det stort sett alltid masse.


Så hva gjør man da ???
Jo, man lager sump.
Vi startet med å grave ut litt, kom ikke så langt for det er skikkelig tungt arbeid, 
men vips så har naturen ordnet opp på egenhånd.
Litt regn, og så har vi sump i hagen.

Nå skal vi grave ut mer så sumpen blir større,  vi skal plante litt høye sumpplanter og lage stier inni plantene, eller "hoppe" steiner.
Planen er da at ungene kan leke på stiene inne i sumpen.

Vi liker å innbille oss at det kan bli litt gøy. 
Og vi liker den ideen bedre enn å bygge opp og legge gulv over hele flekken. 
(Hva skal vi med en mini terrasse helt bakerst i en krok i hagen, uten sol???)


Nå ser sumpen rett og slett litt stusselig ut, men når vi bare finner ut hva vi skal plante der så blir det nok bra.
Vi tar veldig gjerne i mot tips til hva som kan plantes der, 
det er som sagt masse vann, ligger veldig skjermet, men har ikke så mye sol og vi vil det skal bli litt høyde på det.

Tips mottas med stor takknemlighet!!



torsdag 20. september 2012

Travelt


Da er vi heldigvis ferdig med en veldig hektisk tid:
ødelagt bil + sykehusinnleggelse + fasting + skjemaer + mer sykehus + narkose + prøver...
=  veldig slitne foreldre, og litt slitne barn.


Veldig klar for frihelg kjenner jeg.





lørdag 15. september 2012

Arvet speil


Jeg har vert så heldig å arvet dette flotte gamle speilet.
Jeg elsker det og har beundret det lenge.


Da jeg fikk det, så måtte jeg gjøre om på hele planen i stuen.
Jeg har ikke så mye veggplass og hadde egentlig planene klar for veggene,
men en skatt som denne kan ikke stues vekk.
Så nå har den fått hedersplassen i stuen.


Detaljer fra toppen av speilet.
Vi fikk speilet av min manns bestemor, speilet er håndlaget av faren til hennes venninne.
Hun har hatt det lenge, lenge, men har nå flyttet og fikk ikke plass til det.



Det er jammen ikke lett å ta bilder av speil.
Det er enda penere i virkeligheten.
Og det er bare fint å måtte gjøre om på alle planene, når skikkelige skatter er grunnen.


Veggen bak speilet er ikke ferdig, jeg kommer nok tilbake med mer når alt er ferdig.


Ønsker alle en flott lørdag!!




fredag 14. september 2012

Narkose 3


I dag er innleggelses dagen for Hennie, 
og mandag er vi forhåpentligvis klar for narkose igjen.

Så er kommer foreløpig siste narkose historie:
3. gangen jeg hadde barn var i narkose, så var det også Hennie.
Denne gangen fordi hun skulle ta gastroskopi. 
Ikke like skummelt som mandlene, men litt fælt likevel.

Denne gangen fikk hun ha på sine egne klær. 
Hun hilste på alle, anestesi legen forklarte hva han skulle gjøre og viste henne alt utstyret.
Så fikk hun medisin i armen og sovnet.
Mor og far ventet på venterommet like i nærheten.

Det tok ikke lang tid før legen kom ut til oss.
Den samme legen som Hennie vanligvis går til, alt hadde gått fint. Det var ingen klare svar allerede, 
men prøvene ville være klar etter ca tre uker. 


Hennie våknet ganske rask, men var trøtt og slapp.
Hun la seg likegodt til å sove igjen.


Da hun våknet igjen ville hun helst gå med en gang, og hun hater veneflonen i hånden.
Den er vond og ekkel, men må bli i litt til for sikkerhetsskyld. 


Vi leser bøker får å få tiden til å gå.


Denne gangen får vi reise hjem etter narkosen og Hennie er i fin form etter noen timer på oppvåkningen.

Veldig greit at det gikk så fint denne gangen, skrekken satt litt i etter sist gang.
Så nå er vi snart klar igjen...


Ønsker dere en flott fredag!!



torsdag 13. september 2012

Bambus



I oppkjørselen har vi endelig fått opp litt skjerming.
Fra veien ser man rett inn i hele hagen på framsiden av huset, dette ville vi gjerne gjøre noe med.
Planen har lenge vert en hekk av en eller annet type, for å dele av:
oppkjørsel på ene siden av hekken og hage bak.

I helgen fikk vi tak i store bambus planter.
Pallekasser ble en super plantekasse, synes jeg.
Vi ble kjempefornøyd, så nå får vi bare håpe bambusen overlever flyttingen.




På baksiden av disse blir det hage, vet ikke helt hva vi skal ha der...må planlegge og tenke litt.

På framsiden blir oppkjørselen.
Der skal vi plante litt, lage et lite skur, gruse opp på nytt, flytte en diger steinhaug, kappe litt, rydde litt, flytte litt...



Som dere sikkert ser, så har vi MYE arbeid foran oss.
Nå er hele framsiden av huset bare rot, materialer fra byggingen ligger der, sykler, verktøy, vedstabelen, en diger, over 100kg steinvask, digre steiner og steinhauger fra gravingen, hageslange, støpegreier osv

Planen er at en gang i løpet av våren så skal dette bli en flott, beplantet oppkjørsel og hage. 
Vi får se, vi har ikke fått gjort så mye som vi ville i løpet av vår og sommer.
(får man noen gang det???)

men...
vi har fått opp hekken som skjermer,
og det til og med med bambus. 
Det er vi veldig fornøyd med.

Så vi er fornøyd med det vi har fått gjort og så får vi rett og slett se hva vi rekker å gjøre med resten :)

En flott dag ønskes alle.



onsdag 12. september 2012

Fest


At mamma og pappa har vert kjærester i 17 år, må feires.
Vi må selvsagt ha fest, med drinker.
Ungene elsker drinker: 
Juice, en dæsj brus og litt farge + pynt, selvsagt. Pynt er viktig.
Og alt i fine, voksen glass.
Jepp, da er det fest.


På fest må vi selvsagt ha god mat, pizza er super festmat for små mager.


Pene klær og litt stas må til.
Mye tulling blir det også.


Og så blir det selvsagt dansing til høy musikk,
kanskje mens man leter etter favoritt digget nederst i skålen.

Man kan danse så håret flagrer 
og
 teste ut storesøster sine sko


Og man kan teste ut gryende breakdance ferdigheter, i sofaen...

Og så kan man legge seg sent, med masse drinker, pizza og digg i magen.
Alle de tre minste på et rom, som camping.

Fest er kult og ungene ville helst hatt det hver helg, 
men da forsvinner vel litt av sjarmen.
Denne mammaen er ihvertfall litt kjedelig og orker rett og slett ikke fest hver helg.
Fester har også en tendens til å føre med seg litt trøtte unger. 


En flott dag ønskes dere alle!!







tirsdag 11. september 2012

Operasjon av mandler 2



Nestemann ut i narkose er Hennie, hun skal også ta mandlene.

Hennie tar fint på seg den grønne operasjons pyjamasen, hun legger seg fint i sengen, blir trillet ned til hoved operasjons salen, 
(også hun på grunn av astma problemer) 
hun hilser pent på alle, får medisin i armen og sovner. 
Mye bedre enn med Leni som var livredd og krakilsk, men likevel grusomt for en mamma.


De har fått nye rutiner siden sist og denne gangen skal vi vente oppe på posten til vi får beskjed om å komme ned på oppvåkningen.
(sikkert fordi de ble helt gal av all travingen min i gangene sist)
Ca 1 time tar operasjonen, men det kan ta lenger tid, så vi må ikke bli redde.

Så sitter vi der å venter da, i gangen utenfor posten, rett utenfor luken der vi skal få beskjed om at vi kan gå ned. 
Andre foreldre sitter der også. 
Vi venter og venter, stort sett alle andre foreldre forsvinner ned. Til og med de som ble operert etter Hennie forsvinner ned. I luken har de ikke hørt noe, og det er en fin ting sier sykepleieren vennlig til meg, for skjer det noe, så hører vi det..


To timer går og vi har enda ikke hørt noe. 
Travingen min blir mer og mer intens og pulsen skyhøy.
Faren som har spist all sin mat, all min mat, alt snopet og alt annet begynner også å trave.

Etter to og en halv time får vi endelig gå ned til henne.
Alt er fint, hun har bare vert litt vanskelig å vekke. Ikke noe problem, det er best hun sover så mye som mulig. Det var like før jeg kaldkvelte legen med mine egne hender, kunne de ikke sagt noe. Legen ser litt forvirret på meg, men vi sa jo dere ikke måtte bli redde, det kan ta lenger tid. Ja, men etter over dobbel tid, så kan dere vel gi et lite vink om at alt er som det skal. Det er veldig vanskelig å ikke bli redd i sånne situasjoner. Jeg håper de har lært, den ventingen var helt grusom.

Snuppa sover hele ettermiddagen, våkner litt, drikker litt, tisser og sovner igjen. Sover hele natten, våkner ganske kvikk og spiser is. Vil ikke spise vanlig mat, men spiser is. Denne gangen deler vi rom med fire andre. 
Litt hektisk for mammaen, men Hennie sover jo bare.
Veldig hektisk blir det når pappaen til gutten ved siden av besvimer, rommet blir fult av leger og sykepleiere. Enda en seng blir trillet inn på et allerede fult rom, nå til pappaen. Pappaen blir koblet til alt mulig. Ingen får tak i konen hans, mor til denne gutten. Så gutten får bli med ut til sykepleierene, så pappa skal få hvile.


Hennie er heldigvis i fin form og får reise hjem som planlagt. Vet ikke hvordan det gikk med pappaen og gutten, eller om de fikk tak i konen hans til slutt.

Alt gikk fint denne gangen også. Hennie fikk en infeksjon i halsen ca en uke etter operasjonen og hadde ganske vondt da. Hun fikk seg en antibiotika kur og ble fort bedre.


Jeg har ingen bilder fra Hennie sitt sykehusopphold, antagelig fordi jeg var skremt fra sans og samling, og rett og slett glemte det. 



mandag 10. september 2012

Frankie boy


Frank er en av kattene våre,
en diger, oransje, lat katt, populært kalt Frankie boy.


Frankie boy har vert i sloss kamp og fått en knekk på øret.
Knekken gir ham en ekstra kjekkas look, ikke det at han trenger det.


Sånn så Frank ut før han fikk knekken på øret.
Selv liker han ikke knekken på øret så godt, 
men han synes det er skikkelig barskt å bli trillet rundt i en rosa dukkevogn.


Vi prøver derimot å overbevise Frank om at knekken er kul og tøff, den gjør ham ihvertfall lett å kjenne igjen.







lørdag 8. september 2012

Fjerne mandlene


Hennie skal snart i narkose igjen, og jeg må innrømme at jeg synes det er skummelt.
Det har fått meg til å tenke gjennom de andre gangene vi har hatt barn i narkose. 
Leni var først ute, da hun tok mandlene.


Her er en blid og glad jente før operasjonen.
Hun var blid og glad helt til det kom hvitkledde sykepleiere og ville snakke med henne, da ble hun helt krakilsk. Hun skulle ikke ha på den grønne operasjons pyjamasen, ingen annen en mamma skulle ta i henne og hun skulle ihvertfall ikke ligge i sengen.

Jeg måtte bære henne ned til operasjonssalen. Hun ble operert i hoved salen på grunn av alle astma problemene. Da vi kom inn i salen var hun enda mer krakilsk og ingen fikk røre henne. 
Det ente med at de måtte gi henne narkosen gjennom maske, og ikke gjennom veneflon, som var planen. 
Det var grusomt. Hun skrek hysterisk, jeg hold ungen og anestesilegen hold masken. 
Hun skrek til hun sovnet, fælt å oppleve.

Så ble jeg og pappaen sent avgårde for å få oss litt mat, operasjonen ville ta mellom ca en time, men kunne ta lenger tid, så vi måtte ikke bli redde om det tok lenger tid. 
Vi skulle møte utenfor salen etter ca en time.

For denne moren er det helt umulig å spise når jeg er så nervøs, jeg må gå. 
Faren derimot han blir sulten når han er nervøs, skikkelig sulten. Da kan han dytte i seg hva som helst, til og med grønnsaker. Så han spiser, jeg traver frem og tilbake, mens jeg vrir hendene og ser på klokken.

I god tid er vi tilbake på de harde stolene i gangen utenfor operasjonssalene. 
Jeg traver frem og tilbake, kan både kjenne og høre pulsen som raser, er helt varm i hodet og kald ellers.
Faren er da begynt å gomle på sjokolade, mens han rister nervøst på beina.

Etter en og en halv time triller de henne ut døren og inn på oppvåkningen, og så kommer en lege å henter oss. Operasjonen hadde gått veldig fint, de hadde fjernet store mandler fra en trang hals. Han mente hun ville bli mye bedre nå. De hadde måttet suge slim fra lungene hennes under operasjonen, derfor hadde det tatt lenger tid. Dette var ikke et problem og hente innimellom på barn med mye lungeproblemer.


Da hun våknet hadde hun vondt og gråt. Gråtingen gjorde at hun fikk mer vondt, så da gråt hun enda mer. En vond sirkel. Heldigvis hjalp det med en kald klut på halsen. Det er grusomt når barna har så vondt og så kan man ikke gjøre noe for å hjelpe dem. 
Kald klut på halsen, sitte på fanget til mamma og lese bok, det fungerte best for Leni.
Heldigvis sovnet hun for igjen.
Etter to timer på oppvåkningen så fikk vi komme opp på avdelingen.


Som dere kanskje ser på bildene så ble hun operert rett før jul og fikk julekalender over sengen.
Hun sov stort sett hele dagen, våknet en kort stund på kvelden, tisset litt og kastet opp gammelt blod over hele gulvet. Litt boklesing og så sovnet hun igjen. 

Midt på natten våknet hun igjen, og da var hun mer seg selv. Hun var sulten. Vi skulle prøve å være stille, for vi delte rom med en gutt på Leni sin alder og pappaen hans. Men is måtte vi ha, klokken fire om natten. Hun spiste isen og forlangte å få sove på madrassen med mamma, og det fikk hun.

Klokken seks var hun våken igjen, og det var også rom kameraten. 
De var kjempesulten. En snill og litt overrasket nattevakt viste trøtte foreldre hvor vi kunne finne mat til de sultne små. 


Her sitter hun syv om morgenen etter operasjonen. Spiser to skiver, uten skorper, med leverpostei og drikker et glass eplejuice. Litt bleik om nebbet, men eller i fin form. Rom kameraten spiste enda mer.
Så da de hadde spist frokost sammen og blitt litt bedre kjent, da begynte herjingen. De fant virkelig tonen sammen, og det var ikke lett å holde dem rolig.

Alt gikk helt fint og det største problemet vi hadde i etterkant var å holde henne rolig. Hun sov med oss i to uker etterpå, på grunn av blødningsfaren.
Hun ble også mye bedre etterpå. Pustestoppene om natten har heldigvis sluttet helt og den konstante surklingen av slim i lungene er vekke. Nå surkler hun "bare" når hun er syk.





fredag 7. september 2012

Sykehusdag og slitne foreldre


I går var det ny sykehusdag med Theo, denne gangen hos fysioterapeuten. 
Det var det opplæring for den nye kommunale fysioterapeuten hans og oppfriskning for foreldre og assistent på skolen.

Det så sikkert litt rart ut der vi kom på sykehuset 4 voksne og 1 barn. 
I tillegg så hadde fysioterapeuten på Haukeland med seg en ekstra, så vi ble 6 voksne og 1 barn.
Vi gikk igjennom medisinering, litt om lungene og det kjekkeste for Theo...treningen.
6 voksne til å herje med, hockey kampen ble veldig spennende. 

Ikke så mye nytt, men veldig greit å få en oppfriskning.
 Theo må gjennom trening, fysioterapi og medisiner hver eneste dag, kanskje flere ganger for dagen.
Det arbeidet, spesielt han, men også vi foreldre, assistenten og fysioterapeutene, legger ned hver eneste dag er helt avgjørende for livslengde og livskvalitet.
Da er det helt nødvendig med en oppfrisking innimellom.  


Heldigvis så er Theo en aktiv gutt og han elsker treningen, 
medisiner, inhalasjoner, puste øvelser,  hosteteknikker og slikt er ikke like populært, 
men han gjør det...hver dag, flere ganger for dagen.

Vi fikk også svar på den siste ekspektoratprøven, den viste også "bare" hemofilus influenza i lungene.
Så da trenger han ikke starte på en ny antibiotikakur, men fortsetter på den han går på.
Hemofilus influenza høres kanskje ut som en influensa type, men det er en bakterie som er vanlig i lungene hos de med CF.



Det har vert en hektisk uke, foreldremøter, sykehus, sykdom og litt annet.
I går var vi ganske sliten, etter middag skulle gubben og jeg bare drikke litt kaffe på sofaen. 
Puff, for vi visste hva som traff oss, så sov vi.
Sånt går vel innunder fullstendig utslitt.

Malin ryddet og vasket opp, fikk de to minste til å rydde rommene sine, satt på alarm så vi skulle få hentet Theo på svømmekurs, sende Ariel avgårde på sitt svømmekurs og ordnet opp i alt.
Vi våknet opp en time senere, da var alt kaoset ordnet og vi var litt mindre sliten.
Superdeilig!!


Nå skal det bli godt med helg
en flott  fredag ønskes alle!!




onsdag 5. september 2012

Kipe


Min morfars bror lager Kiper, 
jeg har vert så heldig å få en.
I Store Norske Leksikon står det:
Kipe, kurv av flettet never eller vidje til å bære på ryggen.


Min står til pynt i stuen med tepper i


Den kan bæres på ryggen også, som min lille modell demonstrerer, men den er ikke særlig behagelig å bruke.
 Jeg er glad jeg ikke trenger gå langt med tung bør i en slik, det Må ha vert vondt for rygg og skuldre.

Men flott det er den!!




mandag 3. september 2012

Høst


Det har vert høst noen dager allerede og her hos oss viser det virkelig på været.
Det har virkelig bøttet ned, og blåst masse. 
Ungene er sur for de ALLTID må gå med regntøy og støvler, mer lys har kommet opp på veggene, 
nye tepper har kommet i sofaen, varmepumpen er skrudd opp og varmeflasken har vert med i sengen noen kvelder.

Men høsten er en flott tid også...
I vår overgrodde hage, står vårt lille, skjeve epletre med masse epler. Ikke helt modne enda, men snart...
Plommer henter vi hos mormor og besse, 
bær er plukket og fryst ned, noen skal til og med bli til (forhåpentligvis) likør.

Høsten er også en perfekt tid for lange turer i skog og mark, 
og deilig innekos med fyr på peisen og rødvin i glasset.


Men...
så er høsten også travel.
Det er på starten av høsten man innser at det er masse man burde gjort ute som man ikke har fått gjort enda,
 og nå begynner man å få litt liten tid:

Huset er ikke ferdig malt
Terrassen er ikke ferdig skrudd, eller beiset.
Terrasse trinn 3 er ikke ferdig lagt
Noe kledning mangler
Takrenner er ikke på plass
Søylene er ikke på plass
Muren er ikke pusset
Veden ligger akkurat der man lå den i vår, klar for kapping.
2 vinduer burde absolutt vert bytter for kulden setter skikkelig inn.
Man ser også at en skikkelig opprydning ute er helt nødvendig.

Og det er da man innser at sommeren ikke er så lang som man tror og håper, 
og at innimellom foreldremøter, sykehusavtaler, medisiner, og unger og sånt...
så MÅ man rett og slett pelle rumpa opp av sofaen og gjøre noe.

Ønsk meg lykke til, jeg trenger det!!









lørdag 1. september 2012

Tålmodige Mio


Mio, katten til Ariel er en tålmodig katt.
Han finner seg i det meste, til og med klær.


Han liker det ikke nødvendigvis,
men han er med på leken.


Han er også antageligvis den mest bortskjemte katten i universet.
Lykken for katter må være å bli elsket av en 12 år gammel jente.